Hva sier Bibelen om kristen tiende og givertjeneste?
Hva sier Bibelen om å gi penger? Lær forskjellen mellom Det gamle testamentets tiende og Det nye testamentets prinsipp om raushet.
Kort Sammendrag
Ifølge Det nye testamentet er "tiende" (plikten til å gi 10 % av inntekten) ikke en bindende lov for kristne, ettersom den tilhørte Moseloven. Bibelen oppfordrer imidlertid troende til å gi raust, "med glede" og "i forhold til" inntekten (2. Korinter 9,7). Kristne gir frivillig for å støtte kirken, misjon og de fattige, ikke av tvang, men av takknemlighet.
Temaet tiende skaper ofte forvirring blant kristne. I noen kirkelige sammenhenger blir givertjeneste vektlagt så sterkt at det føles obligatorisk. I andre nevnes det så sjelden at de troende forblir usikre på sitt ansvar.
Skriften presenterer et balansert perspektiv. Mens tienden var et bindende bud under Moseloven, fortsetter raus og trofast givertjeneste å være et vitalt uttrykk for kristent forvalterskap og tilbedelse.
I Det gamle testamentet var tienden et spesifikt og strukturert krav gitt til Israel. En tiende var en tiendedel av jordbruksprodukter og buskap, helliget til Herren.
“Hver tiende av landet, både av jordens grøde og av trærnes frukt, hører Herren til”
Den finansierte nasjonal tilbedelse og høytidsfeiringer (5. Mosebok 14:22–27).
Den ga også hjelp til fattige, enker, farløse og fremmede (5. Mosebok 14:28–29).
I denne forstand fungerte tienden som et guddommelig forordnet system som opprettholdt Israels religiøse, sosiale og økonomiske liv.
Oppfyllelsen i Kristus
Med Kristi komme nådde imidlertid Moseloven sin oppfyllelse. Jesus opphevet ikke loven, men fullførte dens hensikt (Matteus 5:17). Det seremonielle systemet, inkludert tempelofringene og pretestrukturen, pekte frem mot Ham.
Som Han erklærte: “De sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet” (Johannes 4:23). Tilbedelse var ikke lenger sentrert om et fysisk tempel, men om Kristus selv. Kirken, dannet etter Hans oppstandelse og himmelfart, ble det åndelige legemet som Guds arbeid fortsetter gjennom i verden.
Fordi tienden tilhørte Moseloven, presenteres den ikke i Det nye testamentet som et bindende bud for troende. Kristne instrueres ikke om å gi en fast prosentandel. Ingen steder påbyr Det nye testamentet et bidrag på ti prosent. Likevel forminsker ikke dette viktigheten av økonomisk raushet. Snarere flytter det fokuset fra plikt til villig deltakelse i Guds misjon.
Prinsipper for å gi i Det nye testamentet
Paulus trekker et sterkt prinsipp fra det gammeltestamentlige systemet når han skriver: “Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i tempelet, lever av det som kommer fra tempelet, og at de som tjener ved alteret, får sin del av det som ofres der? På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet” (1. Korinter 9,13–14).
Likeledes: “Eldste som leder menigheten godt, fortjener dobbel heder, fremfor alt de som arbeider med forkynnelse og undervisning” (1. Timoteus 5,17–18). Disse avsnittene viser kontinuitet i prinsippet selv der tiendens juridiske struktur ikke lenger gjelder. De som vier seg til tjeneste, bør støttes av fellesskapet av troende.
Å gi i Det nye testamentet strekker seg også utover det lokale kirkelederskapet. Paulus roser filipperne for å støtte misjonsarbeid (Filipperne 4:10–19). Han organiserer innsamlinger for fattige troende (2. Korinter 8). Kirken er kalt til å ta seg av enker og de som mangler familiestøtte (1. Timoteus 5,3). Kristen givertjeneste er derfor både innadrettet, for å opprettholde kirken, og utadrettet, for å tjene de trengende og fremme evangeliet.
Frivillighet og proporsjon
I stedet for en fast prosentandel understreker Skriften proporsjonal og intensjonell givertjeneste. “På den første dagen i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får råd til” (1. Korinter 16,2).
Paulus klargjør prinsippet ytterligere: “For når den gode viljen er der, skal den bedømmes etter det en har, ikke etter det en ikke har” (2. Korinter 8,12). Standarden er ikke ensartethet, men trofasthet. Hver troende gir etter evne og omstendigheter.
Giverens holdning betyr like mye som beløpet. “Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver” (2. Korinter 9,6–7). Kristen givertjeneste er ikke tvunget. Den flyter fra takknemlighet, tillit og kjærlighet til Gud.
En praktisk veiledning
Noen kristne adopterer den gammeltestamentlige tienden som en nyttig retningslinje, og ser ti prosent som et utgangspunkt snarere enn en juridisk forpliktelse. Dette kan tjene som en praktisk målestokk, men det bør aldri bli en ny lov.
For noen troende kan raushet bety å gi mer enn ti prosent. For andre, spesielt i tider med vanskeligheter, kan trofast givertjeneste bety mindre. Det som betyr noe er oppriktighet, bønn og lydighet mot Guds ledelse.
Oppsummert lærer Bibelen at tienden tilhørte Moseloven og ikke er bindende for kristne. Likevel forblir de underliggende prinsippene om raushet, ansvar og tilbedelse fullt intakte. Å gi i Det nye testamentet er frivillig, gledesfylt og formålsrettet.
