Job 30 Comparison: Norsk vs Norwegian

Job 30

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Job 30

¹Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

²Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

³Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

⁴og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

⁵Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

⁶Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

⁷og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

⁸ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

⁹No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

¹⁰Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

¹¹Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

¹²Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

¹³Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

¹⁴Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

¹⁵Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

¹⁶No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

¹⁷Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

¹⁸Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

¹⁹Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

²⁰Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

²¹Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

²²Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

²³Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

²⁴Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

²⁵Gret eg ’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

²⁶Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

²⁷Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

²⁸Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

²⁹Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

³⁰Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

³¹Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.