2. Korinterbrev 1

¹Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og broderen Timoteus - til den Guds menighet som er i Korint, tillikemed alle de hellige som er i hele Akaia:

²Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!

³Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud,

⁴han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

⁵For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.

⁶Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse; trøstes vi, da er det eder til en trøst som viser sig kraftig i tålmod under de samme lidelser som vi lider;

⁷og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene, så skal I og ha del i trøsten.

⁸For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mere enn vi kunde bære, så vi endog mistvilte om livet;

⁹ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde,

¹⁰han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,

¹¹idet også I kommer oss til hjelp med bønn, forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt.

¹²For dette er vår ros: vår samvittighets vidnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.

¹³For vi skriver ikke annet til eder enn det I leser eller skjønner, og jeg håper at I og skal skjønne det inntil enden

¹⁴- likesom I jo for en del har skjønt oss - at vi er eders ros, likesom og I er vår på den Herre Jesu dag.

¹⁵Og i tillit til dette vilde jeg komme til eder først, forat I skulde få ennu en nåde,

¹⁶og fra eder dra til Makedonia, og så fra Makedonia igjen komme til eder og få følge av eder til Judea.

¹⁷Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei?

¹⁸Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei!

¹⁹For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham;

²⁰for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.

²¹Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud,

²²han som og satte sitt innsegl på oss og gav Ånden til pant i våre hjerter.

²³Men jeg kaller Gud til vidne for min sjel at det var for å skåne eder jeg ennu ikke er kommet til Korint;

²⁴ikke at vi er herrer over eders tro, men vi arbeider med på eders glede; for I står i troen.

2. Korinterbrev 1

¹Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og broderen Timoteus til Guds kyrkjelyd som er i Korint, med alle dei heilage i heile Akaia:

²Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus!

³Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøystings Gud,

⁴han som trøystar oss i all vår trengsla, so me kann trøysta deim som er i allslags trengsla, med den trøyst som me sjølve vert trøysta med av Gud!

⁵For liksom Kristi lidingar kjem rikleg yver oss, so er og vår trøyst rikleg ved Kristus.

⁶Men um me lid trengsla, so er det til dykkar trøyst og frelsa; vert me trøysta, so er det dykk til ei trøyst som viser seg verksam i tolmod i dei same lidingar som me lid;

⁷og vår von um dykk er fast, av di me veit at liksom de hev lut i lidingarne, so skal de og hava lut i trøysti.

⁸For me vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um den trengsla som kom yver oss i Asia, at me vart ovleg hardt nedtyngde, meir enn me kunde bera, so at me jamvel mistvila um livet;

⁹ja, me hadde med oss sjølve gjort upp at me laut døy, so me ikkje skulde lita på oss sjølve, men på Gud, som vekkjer upp dei daude,

¹⁰han som fria og friar oss frå slik daude, som me vonar og vil fria oss heretter,

¹¹med di de og kjem oss til hjelp med bøn, so det frå mange munnar må koma rikleg takk for oss, for den nåde som er oss gjeven.

¹²For vår ros er dette: Vitnemålet i vårt samvit um at me i Guds heilagdom og reinleik, ikkje i kjøtleg visdom, men i Guds nåde hev ferdast i verdi, og serleg hjå dykk.

¹³For me skriv ikkje anna til dykk enn det som de les eller skynar, og eg vonar at de og skal skyna det til enden

¹⁴- liksom de og til deils hev skyna oss - at me er dykkar ros, liksom de og er vår på Herren Jesu dag.

¹⁵Og i denne tillit rådde eg meg til å koma til dykk fyrst, so de kunde få endå ein nåde,

¹⁶og fara frå dykk til Makedonia, og so koma frå Makedonia til dykk att og få fylgje av dykk til Judæa.

¹⁷Då eg no tok denne rådi, for eg då kann henda fram med lauslynde, eller er det etter kjøtet eg tek dei råder som eg tek, so det hjå meg skulde vera både ja, ja og nei, nei?

¹⁸So visst som Gud er trufast, so er vårt ord til dykk ikkje ja og nei.

¹⁹For Guds Son, Kristus Jesus, som vart forkynt hjå dykk ved oss, ved meg og Silvanus og Timoteus, han var ikkje ja og nei, men ja hev det vorte i honom.

²⁰For so mange som Guds lovnader er, so hev dei i honom sitt ja og fær og i honom sitt amen, Gud til æra ved oss.

²¹Men den som held oss faste saman med dykk i Kristus og salva oss, det er Gud,

²²han som sette sitt innsigle på oss og gav Anden til pant i våre hjarto.

²³Men eg kallar Gud til vitne for mi sjæl, at det var for di eg vilde spara dykk at eg ikkje endå er komen til Korint;

²⁴ikkje at me er herrar yver dykkar tru, men me er medverkande til dykkar gleda; for de stend i trui.