4. Mosebok 32 Comparison: Norwegian vs Norsk

4. Mosebok 32

¹Rubens-sønerne og Gads-sønerne hadde mykje bufe - uhorveleg mykje. Då dei no såg dei gode beitemarkerne i landet kring Jazer og i Gileadlandet,

²kom dei og sagde til Moses og Eleazar, øvstepresten, og hovdingarne i lyden:

³«Atarot og Dibon og Jazer og Nimra og Hesbon og Elale og Sebam og Nebo og Beon,

⁴dei bygderne som Herren hev vunne for Israels-lyden, det er gode febygder, og me hev mykje fe.

⁵«Vil du gjera vel mot oss», sagde dei, so lat oss få det landet til odel og eiga, og før oss ikkje yver Jordan!»

⁶Då sagde Moses til Gads-sønerne og Rubens-sønerne: «Skal brørne dykkar ganga i striden, og de setja dykk til her?

⁷Vil de då gjera Israels-sønerne uhuga til å fara yver åt det landet som Herren hev gjeve deim?

⁸Det var det federne dykkar gjorde då eg sende deim ut frå Kades-Barnea til å skoda landet:

⁹dei for upp til Eskoldalen og såg på landet, og so skræmde dei Israels-sønerne, so dei miste hugen til å koma inn i det landet som Herren hadde gjeve deim.

¹⁰Den dagen vart Herren brennande harm, og han svor:

¹¹«Ingen av dei mennerne som for upp frå Egyptarland, og er yver tjuge år gamle, skal få sjå det landet eg hev lova Abraham og Isak og Jakob; for dei hev ikkje lydt meg som dei skulde -

¹²ingen utan Kaleb Jefunneson av Kenaz-ætti og Josva Nunsson; dei hev vore trugne til å fylgja Herren.»

¹³Herren vart harm på Israel og let deim flakka ikring i øydemarki i fyrti år, til det var ende på heile den ætti som hadde gjort Herren imot.

¹⁴Og no hev de stige i staden åt federne dykkar, eit elde av synduge menner, og aukar endå meir Herrens harm imot Israel.

¹⁵For slær de dykk ifrå og ikkje vil fylgja honom, so kjem han til å halda deim endå lenger i øydemarki, og de fører ulukka yver heile dette folket.»

¹⁶Då gjekk dei fram for Moses og sagde: «Me vil gjera kvier for feet vårt her og byggja borgar for konorne og borni våre;

¹⁷og so vil me væpna oss snøggast me vinn og fara fyre dei hine Israels-sønerne, til me hev ført deim dit dei skal; men konorne og borni våre skal sitja att i borgerne, so dei er trygge for folket her i landet.

¹⁸Me skal ikkje venda heim att, fyrr Israels-borni hev fenge kvar sin eigedom;

¹⁹for me vil ikkje taka land saman med dei andre på hi sida Jordan og lenger undan, når me fær vårt land på denne sida, austanfor Jordan.»

²⁰«Ja, gjer de det,» sagde Moses, «væpnar de dykk til striden for Herrens augo,

²¹og alle stridsmennerne dykkar fer yver Jordan for Herrens augo, til han hev drive fiendarne sine or syne,

²²og vender de ’kje heim att fyrr landet er vunne for Herrens augo, so hev de ingi skuld på dykk, korkje mot Herren eller Israel, og dette landet her skal vera dykkar eigedom med Herrens vilje.

²³Men gjer de det ikkje, då syndar de imot Herren, og skal få kjenna at syndi finn dykk att.

²⁴Bygg borgar for konorne og borni dykkar, og stell til kvier for småfeet, og gjer som de hev lova!»

²⁵«Me vil gjera som du segjer, herre,» svara dei;

²⁶«borni og konorne våre og feet og alle klyvdyri skal vera her i Gileads-borgerne;

²⁷men sjølve vil me ganga yver Jordan for Herrens augo til strid, kvar våpnfør mann, soleis som du hev sagt.»

²⁸So tala Moses um det til Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson og hovdingarne yver alle Israels-ætterne,

²⁹og sagde: «Gjeng Gads-sønerne og Rubens-sønerne, so mange som er våpnføre, med dykk yver Jordan for Herrens augo, og landet vert teke, so skal de gjeva deim Gileadlandet til eigedom.

³⁰Men gjeng dei ikkje stridsbudde med dykk yver, so skal dei få eigedomen sin i Kana’ans-landet, saman med dykk andre.»

³¹Og Gads-sønerne og Rubens-sønerne svara: «Det som Herren hev sagt til oss, det vil me gjera:

³²me vil fara stridsbudde yver til Kana’ans-landet for Herrens augo, men odelseiga vår skal vera her på denne sida av Jordan.»

³³Då gav Moses Gads- og Rubens-ætterne og halve Manasse-ætti dei riki som Sihon, amoritarkongen, og Og, kongen i Basan, hadde ått, heile landet med alle byarne rundt ikring og markerne som høyrde til.

³⁴Og Gads-sønerne bygde upp att Dibon og Atarot og Aroer

³⁵og Atrot-Sofan og Jazer og Jogbeha

³⁶og Bet-Nimra og Bet-Haran - faste borger og fekvier.

³⁷Og Rubens-sønerne bygde upp att Hesbon og Elale og Kirjatajim

³⁸og Nebo og Sibma og Ba’al-Meon, den siste vende dei namnet på; elles let dei borgerne hava dei gamle namni.

³⁹Sønerne åt Makir, Manasses son, for til Gileadlandet, og tok det, og dreiv ut amoritarne som budde der.

⁴⁰Og Moses gav Makirs-ætti Gilead, og dei sette seg ned der.

⁴¹Ja’ir, son åt Manasse, for av stad og tok tjeldbyarne deira, og kalla deim Ja’irsbyarne.

⁴²Og Nobah for av, og tok Kenatborgi og grenderne der ikring og gav borgi sitt eige namn, Nobah.

4. Mosebok 32

¹Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl,

²kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger:

³Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon,

⁴det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe.

⁵Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!

⁶Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her?

⁷Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem?

⁸Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet;

⁹da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem.

¹⁰Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa:

¹¹Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde -

¹²ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren.

¹³Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine.

¹⁴Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel;

¹⁵for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk.

¹⁶Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,

¹⁷men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere.

¹⁸Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv;

¹⁹for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan.

²⁰Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,

²¹og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine,

²²og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn.

²³Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.

²⁴Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!

²⁵Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt;

²⁶våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer;

²⁷men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier.

²⁸Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer.

²⁹Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom;

³⁰men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana'ans land, sammen med eder andre.

³¹Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre;

³²Vi vil dra væbnet over til Kana'ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan.

³³Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring.

³⁴Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer

³⁵og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha

³⁶og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet.

³⁷Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El'ale og Kirjata'im

³⁸og Nebo og Ba'al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn.

³⁹Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort.

⁴⁰Og Moses gav Makir, Manasses sønn, Gilead, og han bodde der.

⁴¹Og Ja'ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres landsbyer; og han kalte dem Ja'irs byer.

⁴²Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.