Hebreerne 6 Comparison: Norsk vs Norwegian

Hebreerne 6

¹La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,

²med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom

³Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.

⁴For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd

⁵og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,

⁶da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

⁷For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;

⁸men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.

⁹Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.

¹⁰For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.

¹¹Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,

¹²forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.

¹³For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:

¹⁴Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;

¹⁵og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.

¹⁶For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.

¹⁷Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,

¹⁸forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,

¹⁹det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,

²⁰hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.

Hebreerne 6

¹Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,

²med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom.

³Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.

⁴For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande

⁵og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi

⁶og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.

⁷For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;

⁸men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.

⁹Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.

¹⁰For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.

¹¹Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,

¹²so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.

¹³For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv

¹⁴og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»

¹⁵Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.

¹⁶For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.

¹⁷Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,

¹⁸so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,

¹⁹den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,

²⁰der Jesus gjekk inn som fyregangsmann for oss, med di han vart øvsteprest etter Melkisedeks vis til æveleg tid.