Forkynneren 1 Comparison: Norwegian vs Norsk

Forkynneren 1

¹Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.

²Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.

³Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?

⁴Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.

⁵Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.

⁶Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.

⁷Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.

⁸Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.

⁹Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.

¹⁰Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.

¹¹Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.

¹²Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.

¹³Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.

¹⁴Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.

¹⁵Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.

¹⁶Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»

¹⁷Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.

¹⁸For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.

Forkynneren 1

¹Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

²Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

³Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

⁴Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

⁵Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

⁶Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

⁷Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

⁸Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

⁹Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

¹⁰Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

¹¹Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

¹²Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

¹³og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹⁴Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

¹⁵Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

¹⁶Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

¹⁷Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

¹⁸For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.