Forkynneren 3 Comparison: Norwegian vs Norsk

Forkynneren 3

¹Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid:

²Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid;

³drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid;

⁴gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid;

⁵kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid;

⁶leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid;

⁷riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid;

⁸elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid.

⁹Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det?

¹⁰Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med.

¹¹Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort.

¹²Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer.

¹³Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann.

¹⁴Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom.

¹⁵Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne.

¹⁶Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten.

¹⁷Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.»

¹⁸Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr.

¹⁹For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt.

²⁰Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi.

²¹Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?»

²²So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom?

Forkynneren 3

¹Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

²Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

³å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

⁴å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

⁵å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

⁶å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

⁷å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

⁸å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

⁹Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

¹⁰Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹¹Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

¹²Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

¹³men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

¹⁴Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

¹⁵Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

¹⁶Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

¹⁷Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

¹⁸Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

¹⁹for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

²⁰De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

²¹Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

²²Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?